Roar's Hjørne

Her kommer en samling med historier i fra HMC`s hemmelige arkiv. Vi gjør oppmerksom på at alt er basert på Roar's egne erfaringer og opplevelser. Historiene kommer fortløpende videre nedover siden. Bla i vei og lykke til med lesingen!

"Friskt blod i årene"

Hallo folkens!

Sommeren 2004 har gitt en gammel HMC'er "friskt blod i årene".
Etter noen år med en Ducati plakat på veggen, kjøpte jeg en 998 S 2002 mod. i mai i år. Tidligere HMC medlem, Thor Harald Søfting, nu Kristiansand, var tidligere eier. Med bare 3000 på telleren, var jo sykkelen som ny. Nu viser telleren 10000, og Ducatien har innfridd drømmene og vel så det. Ducatien er neppe noe bedre enn japse R'er av sammenlignbar årgang, men der er et lite MEN.....
Ducatien har en karrakter i sin grove V twin (chippet til ca. 145 hk. på bakhjulet) som tar direkte tak i deg som fører. Lyden som kommer fra Termignoni anlegget dominerer opplevelsen, og sammen med Foggys Superbike seirer fra 90 tallet, gir dette deg en følelse av å kjøre en dedikert R sykkel tiltenkt et R liv, uten hensyn til øvrig komfort.
Ducatien er såpass mye R, at den krever endel tilvenning. Ikke for å kjøre til byen, men for å få smake på de virkelige egenskapene den er i besittelse av. Merkelig nok gikk det meget fort å venne seg til kanskje markedets råeste R sitte stilling. En litt for tung murer fyr har fjertet rundt i sommer og lekt Foggy i små skala med pokker såååå mye kjøreglede. En subjektiv påstand er at du ikke har opplevd R skjela får du har rattet en Ducati.
Ducati har uten tvil gått sine egne veier, og som etterhvert voksen (???), kan man føle at sykkelen er skrudd sammen av folk med mye kjærlighet til motorsykkler.
Det er lenge siden jeg har eid en sykkel som tilfeldige folk, gammel og ung, har stoppet opp og kommentert som pen.

Vel, R livet kan jo bli litt strevsomt i lengden for en 45 åring,-det står også den totale kontrast i min garasje, en 2000 mod.HD Deuce. Telleren har nu trillet en 4-5000 på den også....

Roar Holtborg, 28/09-04

Bildene du ser i artikkelen kan kommenteres som dette:

Øverst (i artikkelen) ser du 2 "topper" i mitt liv. Stetind (1480 moh.) ble besteget i 1994. Ducatien i 2004.
Den neste tre viser Ducatien på tur i Å i Lofoten (opp og til venstre), samt et"Pussig fareskilt på Stokmarknes" og Ducatien parkert for å nyte suset fra fossen under elva.

Klikker du på bildene vil du kunne se dem nærmere.

Sykkelsalget

Alle hendelser er i fra virkeligheten, med kun få justeringer grunnet dårlig hukommelse.

I 1976 kjøpte og reparert Roar og en kamerat en Suzuki 500 2 cyl, totakter. Reparasjoner ble foretatt med deler man fant rundt om i klubbhuset. Til sist var det bare lakkering igjen. I mangel av lakkboks, slo vi opp ett 2 manns telt utenfor klubbhuset, dro til byen og kjøpte 8 bokser med Quick spraylakk. Ideen var å ha et støvfritt oppvarmet "rom" for best mulig resultat. Vel, vi var vel ikke fremmed for tanken på at han som skulle lakkere, ikke måtte tilhøre den indre krets, da jobben sikkert ville medføre "visse spesielle utfordringer". Etter en del spaning, fant vi en som var villig til å gjøre jobben. Han påstod sågar at "dette hadde han gjort mange ganger før", og tok etter hvert over kontrollen på hele lakkjobben. Etter dagens språkterminologi, ville fyren ha fått tilnavnet "hang around".

Delene blei hengt opp i ett tau som var spent tvers over inni teltet. Teltet var for øvrig lånt fra ett medlem "som ikke var tilstede akkurat da" under den overbevisende konklusjon : "han hadde sikkert ikke noe i mot det".Senere på ett treff ut på høsten, kunne eieren ikke skjønne att teltet var svart innvendig, han mente virkelig å huske att det var orange. Men han falt til ro under vår henvisning att det nu var ut på høsten, og da brukte alle ting å bli mørkere. At han i tillegg mente å kjenne vond lukt ble effektivt avviklet under henvisning til en boks myggspray som heldigvis lå framfor beina vårres.

Vel, tilbake til vårt Suzuki prosjekt. Det var som sagt lakkering. En viss kvalitet var vi ute etter, da sykkelen dagen etter skulle hentes av en dansk murer som hadde kjøpt den. Sammen med en 2kW vifte inntok lakereren byens første lakkboks, og fra utsiden hørte vi klirringen idet han ristet den første boksen. Vi hadde "trådløs" kommunikasjon med lakereren, og forstod att han etter hvert savnet ett lys der inne. Etter å ha sendt inn en halogensol, var visst problemet løst, fordi vi hørte ikke mer om den saken.

Etter hvert hørte vi faktisk mindre og mindre om noen som helst saker, og da alle lyder inne i lakkboksen opphørte, regnet vi med att jobben var gjort. Etter å ha åpnet teltet, ble vi noe bekymret, da lakereren slettes ikke var ferdig, men hadde lagt seg å kvile på gulvet inne i teltet. Vår bekymring ble etter hvert såpass tung at vi valgte å kontakte fagfolk. Ja ikke på lakkering, men rett over gata av det gamle klubbhuset lå det spiller nye sykehuset. Hvordan vi forsøkte å bortforklare hvorfor pasienten var svart i ansiktet og luktet sterkt av tynner, skal jeg ikke komme inn på her. Bare nevne at vi lakkerte Suzukien ferdig etter helt andre prinsipper.

Vel, målet med hele prosessen var jo å få solgt doningen. Ett av kriteriene som kjøperen hadde forlangt, var jo en prøvekjøring. Vi trilla ut Suzukien, og rett utenfor døra til klubbhuset starta vi opp trøskeverket. Ja for det var slik det hele låt. Heldigvis hadde vår danske venn mindre greie på motorsykkel enn vi hadde, så forklaringen om at "alt var normalt" løste opp en spirende skepsis.

Dansken satte seg på Suzukien. For om mulig å virke mer erfaren enn han egentlig var, rusa han opp sykkelen mange ganger. Heldigvis sto sykkelen med eksospottene akkurat i døråpningen, slik att to takt røyken forsvant inn i klubbhuset, og dermed ble usynlig under salgsprosessen. Etter anvisning om at "ena var ned, -resten oppover", trampa dansken sykkelen i gir, ga mye gass og slapp clutchen ut.

Hva som nå hente hadde vi ikke forestilling om kunne være mulig. Suzukien hadde krevd sitt andre offer på under 24 timer. Dansken for som ett prosjektil innover i klubbhuset med ræva på sykkelen først. Kun speila var synlig fra utsiden. De sto planta fast i hver sin dørkarm. Noen meter lenger inn lå dansken og skjønte om mulig enda mindre enn oss.

"Helvete sku købe en motorsykkel med revers". Motorjæveln hadde under oppstart passet på å tenne ett par millimeter før topp, og dermed gikk hele stasen gale veien. Gode råd var ikke lenger dyre. De fantes ikke. Dansken avsluttet samtalen med oss under påskudd av å ikke være interessert i en sykkel med revers. Vi demonterte visse vitale deler, og fikk tilslutt solgt doningen i den stand vi hadde kjøpt den i.

Som delesykkel.

Friheten

På 70 tallet opplevde Norge for første gang en generasjon ungdommer med penger i mellom henda. MC som kultur var fra 60 tallet, men blomstret voldsomt opp i neste 10 år. HMC var dannet som en naturlig del av en utvikling i Harstad. I de første årene var snitt alderen på medlemmene under 20 år. Dette var gutter (og jenter) som hadde sin oppvekst uten særlig materialisme rundet seg. Tilgangen på MC, sammen med det faktum å kunne erobre en arena som var ledig, (ingen på alder 25 eller eldre år kjørte MC den gangen!!!), gav en kombinasjon som var unik. Dette gav seg utslag i ganske sterke klubb opplevelser. Denne lille novellen forsøker å beskrive noen elementer i fra denne tiden.

Følelsen bare seg inn i sjelen, helt inn. Det var stillere enn i kjerka, kvelds solen farget de enorme fjellene orange. Jeg var alene. De siste 3 milene hadde jeg gassa på en del. Geografien og doseringen på svingene hadde sørget for att det bare ble slik. Det var som om de hadde lest følelsene mine. Ingen trafikk. Solskinn og jomfruelige veier. Rammen var ideell for en ego tripp. De andre kunne ikke være lenge etter. Det var godt med en røyk. Utsikten her oppe på fjellet var fantastisk. Takk og pris for att vegvesenet her ikke hadde lagt veien i tunnel. Eller bru eller ferge. Her var det bare forbedringer av en vei i fra krigens dager. Masse svinger. Oppover fjellsider. Deretter nedover mot havet igjen. Fantastisk.

Fjorden lå speilblank langt der nede. Fjellene på andre siden speilet seg i havet. Livet som motorsyklist var herlig. Glemt var alle sorger. Den svarte helvetes vinteren. Alt var glemt og tilgitt. Sykkelen foran meg var definitivt en krem maskin. Ny for bare 2 måneder siden. Forhandleren sa det var den siste i Norge. 60 raske høvdinger, og kattemalingen fra Honda sekseren var min. Ikke den beste for R kjøring. Men ingen i nærheten når det gjaldt image. Sterke følelser trengte seg på nu. Bare eksos anlegget brøt stillheten med sin knitring. Den siste bakken ble det rød streket på fjerde. Det blir som høydepunktet i en symfoni. Sykkelen presses ut mot yttergrenser. Motorkraften gir en form for rus. Ett kick. Hele svingen gikk på 3 a. Den var lang. Og oversiktlig. Høyresving. Best med høyresvinger, sidestøtta er på venstresida, så det er mulig med noe mere nedbrekk i høyresvinger. Pådraget i utgangen var perfekt og massivt. Traff effekt toppen i sekseren i det øyeblikk sykkelen var rettet opp. Ingen i mot. Venstre feltet var ledig, ingen biler å se. Motoren hørte jeg ikke, men la inn 4. giret da draget forsvant på 3 a. Godt med en røyk etter 200 blås.

Det var da jeg kjente den gode følelsen kom under nedbremsingen. Att det ble en røyk nu var klart. 6300 km. på to måneder. Jeg begynte å kjenne sykkelen nå. Egentlig var Boldoren jeg hadde i fjor bedre å kjøre.. Smalere. Mere harmonisk sammensatt. 4 cyl. 900 ccm Honda. Honda for ever. Allerede som 13 åring kunne vi smågutta sitte i stirre i timevis på Bjørn sin CB 750. En sensasjon. Året før var det Jawa fra 60 tallet. 4 cyl. Med skivebremser og start motor. Hele verden kom til Harstad med denne 750 en. I 1973. Honda CBX 1000 var king of the road i 1980. Og lyden fra sekseren. Kattemaling. Her satt jeg nu for meg selv og tok en røyk. Jeg var alene, men var samtidig slettes ikke alene. Det ville ikke gå mange minutter eller sekunder før de andre kon forbi og brøt stillheten. Jeg satt her i nuet noen minutter alene. De var gull verdt. Det var denne enorme følelsen av frihet. Den var sterkere i dag enn jeg noen gang før kunne huske. Var jeg i ferd med å bli ett følelse menneske? Hadde jeg vært det bestandig, kanskje? Jeg var klart blitt eldre. 22 år. Siden jeg var 15 hadde livet bestått av en endeløs rekke med egotripper. Vi levde som narkomane. Dopen for oss var sykkelen og miljøet. De fleste av oss jobbet med kroppsarbeid. Alt var betalt med svette. Vi var heldige alle sammen. Alle hadde arbeid. I stillheten alene ble det tid til ettertanke.

Mye hadde skjært seg i vinter. Jeg kjøpte ny sykkel i april. Pappeska fra Japan var som trolldom. Hadde sirklet rundt kassen i flere uker. Det ble ikke handel før dama mi stakk av med en annen. En jævla dust. Etter det var det ikke lenger noen tvil. Sykkelen skulle bli min. Vinterens svart arbeid hadde gitt meg ståler og handle kraft. På tide å ta ett bilde. Med fjellet som bakgrunn måtte det bli ett bra bilde. Forfra fikk sol refleksen plass på tanken. Filmen var sikkert full av CBX bilder. Men dette var spesielt. Som alle de andre. Dette bildet skulle forevige friheten jeg følte. Senere, når jeg tok fram bildet, skulle jeg huske den gode følelsen. Det var Jan Kåre som passerte først. Hadde hørt lyden fra GS en nede i bakken og viste att det var han. Jeg vinket alle forbi. Jeg sneipet røyken og dro hjelmen på meg. 1. 2. 3. og fjerde. Etter en stund så jeg de andre der fremme. Vi var på Hamarøy, det var treff i Bodø denne helga. Frihetens enkle leveregler. Velsignet være frihetens enkle leveregler. Det hadde skjedd mye i vinter. Ikke alle var med i år. Kjell Helge hadde begynt på skole, og solgt sykkelen. Finn hadde funnet seg dame, vi hadde sett mindre og mindre til han på etter vinteren. Det var flere med samme skjebne. De var borte. De hadde alle kjørt sykkel i mange år. Livet er som ett skjæringspunkt. Noen kommer og noen går. Ofte blir du overrasket. De du minst av alt forventet, drar sin vei. De kuttet klubben. Merket hvordan de sakte gled bort. Vårt aller viktigste ankerpunkt hadde måttet vike. På en måte var det fortrengt. Så ikke i øya att ting hadde forandret deg.

Men i dag var det ikke mulig å fortrenge. Det var for synlig. I fem år, mange av oss ennå lenger, hadde vi holdt sammen i tykt og tynt. Mange tusen mil. Mange tusen minner. Ferga klappet til kai, som vanlig fylte vi opp med sykler forfra. Enkelte ganger ble vi vinka bak i køa. Når vi var femti stykker sammen. Tolv i dag. Jeg gikk alene på akterdekket. Ulykka til Odd hadde forandret miljøet. Ting var ikke like enkelt og sorgløs lenger. Eller kanskje det bare var jeg som tenkte slik. På turen hjem fra Gallivare i fjor gikk det helt galt. Som vanlig var det en helmax helg i Gallivare. Vi hadde i flere år nu fronta nesten hele showet. Premier for alt. Sol. Feit fest. Og feiteste av alle var vi. HMC. På heimturen lånte Odd Boldoren til Knut Børre. Gammelsykkelen min. Forbikjøringen ble fatal. Høyre koffert kom borti skjermen på bilen foran. Odd traff fronten på en Saab 900 med kroppen. Sykkelen for sin egen vei, og var uskadet.

Vi var nok i transe der vi stod. Totalt uforberedt. Lyn fra klar himmel. Sjokkert. Odd lå foran Saaben. Urørlig. Bare noen ynkelige lyder kom fra hjelmen. Legen var der umiddelbart. Var tilfeldigvis i køa som dannet seg. Helikopter. Vi skjønte det var ille etter skadene på Saaben. To x åtti. Front mot front. Kropp mot stål. Han er død. Hadde ingen sjanser. Legen tok ingen hensyn til oss. Beskjeden var kort og brutal. Det tok mindre enn en time til alt var som før. Arenaen var ryddet. Trafikken gikk som før. Tilbake stod vi der lammet og rådløs. Begravelsen var ett sørgelig kapittel. Familien og vi så hverandre for første gang. Forsto att det var en yngre bror som stod og gråt for seg selv ute på gravlunden. Flere hundre ungdommer var samlet. Familien var knust. Hva visste de om det gode liv Odd og vi hadde sammen? Hva visste vi om det gode liv de hadde sammen med Odd? Kvelds sola var i ferd med å forsvinne ned bak en åsrygg. Jeg fikk noen minutter mere sol med å forflytte meg over til babord side på ferga. Jeg merket att Gerd kom mot meg med en lefse og en kaffekopp. Gerd hadde sørget for att begravelsen ble en verdig stund fra vår side. Blomster og kondolanse til familien. Jeg stod i verkstedet nede på klubbhuset og kunne høre hun snakket med mora til Odd i telefonen. Jeg forstod de gråt begge to. Hun hadde sågar krefter til å si noen vakre ord i kjerka på vegne av klubben. Det var ikke ett tørt øye å finne der og da. Gerd var god å ha. Hun gjorde ikke så mye ut av seg til daglig. Hun hadde en spesiell evne til å reparere og spleise sammen. Jeg viste att flere brukte henne til å betro seg når problemene ikke var til å bære med. Når imagen vår ikke tålte forening og tårer. Da var Gerd god å ha. Det var mange eksempler. Og hvem skulle ha trudd det for fire år sida. Men vi tok feil. Grådig feil. Hun fyrte en Prince og la en arm rundt meg. Vi sa ikke noe. Det var ikke nødvendig. Vi satt på kne sammen foran Odd da livet hans ebbet ut i fjor. Mye var forandret. Men ikke alt. Alt har sin pris. også det gode liv,- og friheten. Gerd strøk meg over kinnet da ferga klappet til kai.

I år kjørte hun sin egen sykkel. Jeg bestemte meg for å legge meg bak henne resten av turen inn til Bodø. Vi telta på samme plass som i fjor. Og alle årene før det. Kjell, Per Tore og gutta var kommet noe tidligere. Vi ble mottatt med vante ritualer. Den første ølla gikk rett ned. Geir hadde tatt mange før tidligere på kvelden. Knut Arne stakk til meg en kopp med karsk. Her var intet nytt. Alle kom og sa hei. Jesus, egentlig Egil, var der. Harald var der. Alle var der. Og den gode stemning. Majoriteten arbeiderklasse. Hvilken krefter var det som knyttet oss sammen.? Dette voldsomme behovet for å leve? Kvelden og natta blei vellykka. Folk fråtset og fikk dekket sine behov. Arrangørklubben hadde gjort en god jobb. Lørdagen var full av organiserte aktiviteter. Men vi gadd ikke være med. Vi ville kule ned til minimum. Geir og Bjørnar hadde sovna med skinndressene på inne i teltet. Det var ikke noe pent syn. Teltet fungerte som badstua i sola. Fikk sparka liv i dem. Vi kjølte oss ned i fjæra sammen med ett par brune Mack. Vi lå lenge her å småduppa i sol varmen. Ett stille fellesskap. Det gode liv. Friheten. Vi var jo alle arbeidsfolk.

Knut Arne hadde slamra hele vinteren ute i nord is havet på en tråler. Nevene var blitt store som pannekaker etter all lempinga av fiskekasser. De hadde nok heller ikke hat godvær hele tida. Han var som en cowboy. Kom hjem etter 4 - 5 måneder smekkfull av penger. Det rakk både til ny sykkel og måneder med sosialt liv sammen med oss. Det hadde nok vært tøffere enn vanlig i vinter. Han sov en hel uke da han kom hjem til 17. mai… De hadde sikkert mye nytte av han på tråleren. Det hadde vi også. Da han hørte att Linda hadde problemer, kom han hjem en måne før tida. Han var i særklasse ett mannfolk. Vi fant Linda i en kåk sammen med noen dårlige venner en kveld. Det havna ett par mann på sykehus den kvelden. Slik var det bare. Vi hadde enkle leveregler. Men de fungerte. Nu satt vi her, vi fire. Vi hadde hengt sammen i hele vår oppvekst. Vi hadde opplevd alt sammen. Uten att det var nevnt, hadde vi nok tenkt de samme tankene. For mye var ute av kontroll nu. Vi kunne ikke lenger bare late som ingen ting. Mye av vår identitet sto på spill. Alt vi hadde svetta og slitt for. Hasj. Det lukta oftere og oftere julaften på fester. Hasj røkte vi ikke selv. Men det dukka stadig opp kule folk som fyrte seg ei pipe. Vi hadde ikke sosial bakgrunn for knark. Vi hadde nok fortært noen trailerlass med øl. Hadde andre visst, ville vi ganske sikkert blitt klassifisert som alkiser hele bunten. Mye av kulturen vår var basert på alkohol.

Hjemme var det polarisering. Dop folk på ene side. Vi på den andre. En slags felles erkjennelse av hverandres områder, fungerte etter hvert som en uskrevet lov. Kampen sto om joen jenter. Og demses skjebne. Det var for sent å gjøre noe med Vigdis. Vi klarte ikke å bremse henne. Det var jævlig å se på. Først etterpå ser man. Det var også ett slags nederlag. Hun hadde konvertert til frikeran. Det ga oss følelsen av å ha blitt vraket. Vraket våre verdier. Vi la en plan for Kjell Agnar. Hvis han noen sinne i sitt liv trengte oss, måtte det være nu. Så snart vi kom heim, skulle han taues opp og heim igjen. Vi skulle begynne pent, men om nødvendig, benytte alle midler. Ryktet ville ha det til å være sterkere saker med i bildet. Vi hadde erfaring med å opptre i flokk. Resultater. Resultater med utgangs punkt i vårt språk. Vi visste det uten å ha snakket om det. Etter å ha kjørt vannski noen runder, sovna vi alle i sola. Folket som kom hein fra byen vekte oss med sitt leven. Det var tid for grilling og masse drikke. Som vanlig lagde vi stort bål. Felles bespisning var viktig. Premie utdeling. En hyrdestund for de som var heldige. En mekanisert utgave av Woodstock. Ingen ungdommer i hele verden hadde det bedre enn oss nå. Sammen hadde vi friheten. For mange av oss var HMC som en familie. En familie med usynlige bånd. Bånd som ga oss krefter og opplevelser. Merkelig hvordan HMC ga oss alt dette samholdet. Og følelsen av frihet.

Roar Holtborg

MC Treff i februar

Det hadde seg slik att i 1986 skulle det arrangeres Primus treff i Trøssemark i februar måned. Arrangementet var forbeholdt skikkelige mannfolk, for overnatting skulle skje i snøhuler.

Dette var noe jeg brant for, så jeg dreiv og maste på en kompis, med adresse Oslo, om att han måtte ”hive seg med”. Alle hans unnskyldninger som att han ikke hadde sykkel, ikke hadde erfaring med vinter kjøring, etc etc. ble overbevisende avvist fra min side. Sykkel skulle jeg ordne, ryggsekk, telt, snøskuffel og ”you name it”. Han hadde egentlig bare med å stille opp på Evenes, så skulle jeg hente han.

Egnede kjøretøyer for MC kjøring i februar er Tempo 175, eller andre lignende sykler fra 60 tallet. De veier ikke så mye, og man kan kjøre med føttern nede i bakken hele tiden.

Kompisen min kom, det var lørdag, det var vinter, og det var bare i hive seg i gang.

Selv om jeg hadde klart å overtale Frank til å komme nord over, delte han definitivt ikke min entusiasme for dagen.

Til kjøredoning for Frank, hadde jeg kjøpt en brukt (!!!) Puch 175 cc 1960. mod, pris kr. 500,-

Selv kjørte jeg en Tempo 175 cc mod. militær 1964.

Frank var skeptisk til hel opp legget, men etter hvert blir vel prisen for å trekke seg,

sannsynligvis større enn å bli med.

Med Ulveskinn pels, snøskuter klær, ryggsekk full av tørr ved og pølser, dro vi i veg fra klubbhuset til HMC i Hagan.

Første stopp var Vin monopolet i Harstad sentrum for innkjøp av helt nødvendige over- levelses pakker.

Slik vi parkerte i byen, framsto vi nokk som ett reisefølge i fra Sibir, for alle travle Harstad væringer på bytur denne lørdags formiddag.

Etter å ha fylt opp det som var igjen av plass i rygg sekkene med brennevin, var det nu klart for ”virtual riality”,- gutta på tur.

Entusiasmen til Frank var fremdeles fraværende, turen inn til byen, på en skjele aktig, overlesset utslitt Mc, hadde ikke gitt han den nødvendige selvtilliten, slik att han kunne nyte denne stund.

På denne tiden kjørte Frank Yamaha FZR 1000 EXUP om sommeren.

Overgangen til Puch på vinterføre, var ikke bare stor, den var lammende.  

Jeg kick startet i gang Tempoen min, men Frank hadde avdekket dagens mulige rednings plank for seg selv.

Pucken som han kjørte ville ikke starte etter vår tur på polet. Selv ikke etter att undertegnede hadde gjort iherdige forsøk med kick starteren. Så det ”ble dessverre ikke noen tur på han  til Trøssemark”. Dette meldte han med stor entusiasme, og så tydelig lettet ut.

Jeg hadde selvsagt ingen forståelse for hans definisjon av problemets omfang.

Som den seriøse polfarer undertegnede er, hadde jeg lastet ned Tempoen min med alskens rariteter, heriblant ca. 100 meter tauverk av ymse forskjellige tykkelser. Nu hadde det etter hvert samlet seg en mengde nysgjerrige tilskuere rundt vår pol farer ekspedisjon. Jeg antar att dett var årsaken til att Frank beholdt hjelmen på hodet, OG att han ikke uttalte alle sine mot forestillinger han hadde til min plan B.

For å flytte to moter sykler, trenger bare en av dem å ha sin motorkraft i behold. Løsningen er det tidligere nevnte tauverket.

Etter å ha surra tauet fast i fram gaffelen på Puch en / respektiv bagasjebærer på Tempo en, fikk Frank nødvendige instruksjoner, slik att vi kunne slepe Puch en i gang.

Harstad er en gammel by. Alle kvartalene i sentrum er små og firkantede.

Dette hadde ikke undertegnede tatt høyde for i beregningen av lengden på slepe tauet.

En liten detalj, som att det er tilnærmet umulig å styre en sykkel som blir slept, med slepetau festet til det ene gaffelbenet framme, hadde også blitt uteglemt i farta.

Men på den annen side snakker vi her om meget erfarne MC førere, som burde takle en del nye utfordringer.

Da jeg runda hjørnet på Sko i Nor bygget, og la inn ekstra gass på Tempoen, sto ennå Frank klar utenfor Vin monopolet.

Litt lenger nede i gata, like før rutebil stasjonen, kjente jeg ett rykk i tauet, og snudde meg for å se hvordan det gikk med Frank.

Det kunne jeg ikke få ett sikkert inntrykk av, da det eneste jeg så, var slepe tauet som gikk rundt hjørnet på Sko i Nor bygget, inne på fortauet, og en del forskrekkede fotgjengere som ble stoppet av samme tau.

Frank kom farende som en pil opp Hvedingsgate, fra Vinmonopolet.

Katapult starten med ett slepetau hadde gitt sykkelen rakettfart.

Høy hastighet, samt noen mindre styreproblemer medførte att Kollbjørn (eller sykkelen) fant det riktigere å kjøre rett fram i krysset Hvedingsgate / Storgata.

Siden jeg var på tur ned en annen gate, med ett slepetau festet til Frank, måtte det nødvendigvis bli en konflikt her.

Det viste seg også att det dukket opp noen overraskende nye momenter.

Jeg tenker da spesielt på fyren som fikk slepetauet over bilen sin, rundt side speilet på fører siden.

Og da Kollbjørn som tidligere nevnt ikke ville ned Storgata, men fortsatte rett fram, ble side speilet røsket av bilen som sto parkert i hjørnet på Hvedingsgate.

Det er pussig, att enkelte ganger kan ett lite problem vokse å bli til flere problemer. Og enda pussigere er det att hvert av de nye problemene isolert sett er større enn det lille første.

Problem 1, altså att Frank kjørte opp Hvedingsgate, og jeg ned Storgata, løste veg ved att vi hadde brukt for svakt slepetau.

Problem 2 må vi spørre Frank om, da jeg fant det lurest å fortsette ned Storgata, som om ingen ting hadde skjedd, og gamblet på att Frank kjente bileieren, slik att de sikkert var kommet til enighet.

Da vi traff hverandre senere, nevnte Frank ikke mer om denne Harstad varianten av slepestart om vinteren. Bortsett for att han fikk sjokk da han oppdaget at jeg ikke kjørte rett fram, med han på slep, men valgte veien ned Storgata.

Problem 3, å få start på Puch en hadde heldigvis vist seg å ha suksess.  

Att framgaffelen var litt skjev, fikk en heller se mellom fingrene med.

Denne skjeve gaffelen var nokk årsak til att Frank, en mil senere, ikke oppdaget att sykkelen var punktert på bakhjulet.

I bakspeilet på Tempoen kunne jeg se att Frank strevde fælt med voldsomme øvelser ala de vi kan se på Speedway – langbane, der de bare kjører rundt og rundt med sladd i svingene.

Franks ivrige innsats og glød for å holde sykkelen på veien var lenge kronet med hell. Men slike betydelige synkroniserings øvelser inneholder små marginer. For små i dette tilfellet.

Kong vinter hadde forberedt mottakelsen godt dette år, så dette medførte ikke noen større problemer enn fjerning av noen bøtter snø ut av en Arai hjelm, slik att Frank kunne få den av huet sitt.

Alle salige tanker og gloser, som måtte være i hodet, eller på tunga til Frank, ble helt overskygget av min begeistring for å ha oppdaget att vi var bare 100 meter fra Shell stasjonen i Sørvik. For en lykkelig dag ! Lykke nr. 2 var jo att de på denne stasjonen hadde lappesaker på sprayboks. Det får så være att det gikk med 4 bokser. Disse boksene var vel egentlig ikke beregnet for å tette en slange fra, la meg tippe 1956, som så ut som en uttørket vanndam i Sahara.

Stemningen var ellers myket opp en del, da det var kommet til flere ”pol farere”, pr. motorsykkel etter hvert. Etter endt depot besøk på halv annen time, kom vi oss omsider av sted.

Eneste forandring var att undertegnede nu kjørte Puch, og Frank rattet Tempoen.

Jeg hadde måttet spille ut mitt siste kort på Shell stasjonen, da det lenge så ut for å bli uråd å få Frank med på fortsettelsen. Han var fast bestemt på att turen skulle ende her, med retur i bil.

Etter noen kilometer, må jeg innrømme att Puchen kunne trengt seg en oppgradering før denne ekspedisjonen. Dette ble også bekreftet når vi kom til Tjeldsund bru. Her ville ikke Puchen mer. Om jeg tidligere hadde klart å overtale Frank, var det en atskillig vanskeligere jobb å få Puchen i tale. Ikke tale om å få start igjen. Dette tærte noe på min egen optimisme, men ikke verre enn att jeg fikk overtalt Frank ennå en gang. Det var bare skikkelig en mil igjen, og med litt mer forarbeid med slepetau, kunne jeg kjøre Tempo, og han styre Puchen.

Som tenkt så gjort.

Hva vi ikke hadde noen forutsetninger å kunne vite var att nedre del av Tjeldsund bruas veibane var rent holkeføre, så vi måtte gå ved siden syklene og ”hjelpe” dem framover. Med svær ryggsekk var det en ikke ubetydelig strabas.

Glad og lykkelig over å nå tørr asfalt, heiv jeg meg på sykkelen og gasset på. Noen hundre meter lenger oppe, akkurat da vi bikket toppen på brua, snudde jeg meg for å se hvordan det gikk med Frank.

Stakkars Frank. Han hadde ikke rukket å hive seg på sykkelen, og hadde dermed vært nødt til å kompensere for min hastighets økning på Tempoen, med å bevege føttene fortere og fortere ved siden av Puchen. 300 meter skal jo ikke være så langt å springe, selv ikke med 2 varmekjeldresser, og ei favn ved i ryggsekken.

Uten å gå i flere detaljer, kom vi oss fram, og hadde ei vellykket treffhelg.

Av en eller annen grunn, ville ikke Frank være med, når jeg noen år senere kontaktet han, og tilbød å låne både sykkel og telt. Men man kan jo ikke forlange både pose og sekk. Vi er da fortsatt venner.



Ps.

Min kamerat er forsøkt anonymisert for å unngå event. søksmål for ærekrenkelse.

Dette nettstedet er laget med GoOnline XP